Beirut ❤️

Helt grusomme bilder fra Beirut nå. Store deler av byen er knust og enda større deler er skadet. Mange drepte og tusenvis er skadet.
Bomben i Regjeringskvartalet var på 950 kg, det som eksploderte i går var 2750 tonn.

Vi er veldig mange nordmenn som har et godt forhold til Libanon og som kalker Libanon for vårt andre hjemland. Louis Assi kom vel opp med begrepet Libanorske for noen år siden. Sterke bånd begge veier.

Libanon og folket der har jo vært hardt prøver i mange mange år. Det ene etter det andre, og det ser ut som det bare fortsetter og fortsetter.

I 2018 var jeg så heldig å få komme tilbake til Libanon, sett mye mer av landet og besøke Beirut, vi spiste lunch på en flott fiskerestaurant i havna, bare noen km fra det eksplosjonen var i går. Beirut begynte å se ut som en moderne storby med butikker og restauranter. Mye byggeaktivitet etter år med krig. Beirut begynte å bli et populært turistmål også. Nå er mye av dette ødelagt igjen. Folk har mistet livet, mistet sine boliger og arbeidsplasser.

Dette er ufattelig trist.

Jallamage

I disse koronnatider hvor det er mye snakk om hygiene og smittevern så går jo tankene til tiden ute. I Libanon hadde vi et fenomen som ble kalt jallamage, det var rett og slett diare og oppkast. Det kunne være ganske alvorlig for noen og ganske ubehagelig for andre. I varme strøk så er jo ofte ukjente bakterier som våre mager ikke er vant til. Varmen krever jo også andre tiltak når det gjelder mat og kjøling enn vi er vant til her hjemme.

Vi bodde jo ganske kummerlig og ikke alle plasser var kjøkkenfasilitetene like bra som man var vant til. Mat som stod framme ble fort bedervet og hvis man ikke var flinke nok til å vaske seg på hendene så kunne det fort bryte ut en liten runde med jallamage. 

Jeg var så heldig at jeg slapp unna de største plagene, men noen ganger var det så vidt man rakk fram til toalettet i tide. Noen rakk ikke fram. Det kom ofte veldig raskt. Ble av og til beskrevet som om at man ville på do og når man reiste seg så hadde man vært der.

I ettertid ble det jo en del morsomme historier ut av dette, en historie var jo en FN bil som kom i stor fart inn i 4.7 Cp i Cheeba og ut hoppet en offiser som sprang alt han klart mot toalettet, etter kort tid kom han ut igjen og fant en stein som han slo febrilsk mot beltespennen på pistolbelte. Han måtte låne ny bukse hos en av soldatene før han dro videre.

Noen beskrev det som en skikkelig slankekur og gikk ned flere kilo når de var rammet. Noen klarte seg med senga og drikke i et par dager, mens enkelte måtte legges inn på sykestua med intravenøst væske i flere dager.

Så nå kommer likheten med koronna tider, det ble innført strenge karantene tiltak når det var utbrudd, håndhygiene og alle flater ble kloret og det ble merket egne toaletter til de rammede. Alle kluter ble satt til for å stoppe smitte. Alt ble kloret og de som var i nærheten av de som var rammet brukte hansker og munnbind. Kjøkken ble stengt og man måtte gå over på stridsrasjoner men alt ble vasket og desinfisert.

Var ikke så ofte vi opplevde dette i Bosnia men var noen tilfeller der også. Huske en gang hvor kjøkkenet var stengt i en uke og vi levde på franske stridsrasjoner hele tiden. Det var ikke bra for magen som ble hard som fy. Var vondt å gå på do.

Etter 22. juli

Jeg har blitt utfordret på å skrive litt om tiden etter 22. juli 2011. Det jeg kommer til å skrive nå er mine opplevelser og tanker om det å takle en slik hendelse rett etterpå og på lengre sikt.

Dette er heller ikke en fasit på hvordan ting kan gjøres men hvordan det fungerte og fungerer for meg. Det kan godt mulig at andre som var på jobb denne dagen og tiden etterpå har opplevd ting på en litt annen måte meg.

Jeg hadde aftenvakt på vaktsentralen til vakttjenesten i regjeringskvartalet, oppgavene til vaktsentralen var å styre den daglige driften av vakttjenesten, samt betjene alarm, videoovervåking og brannvarsling til departementene i regjeringskvartalet pluss noen departement som lå utenfor regjeringskvartalet. Vi hadde også ansvar for varsling og koordinere med nødetater som politi, brann og helse. Vi var i ferde med å sjekke ut hvem som parkerte den hvite varebilen når den gikk i luften.

Noe av det første som slo meg var at dette har jeg opplevd før, høres kanskje litt rart ut med tanke på at det var en bilbombe som gikk av i Oslo sentrum.  Men før jeg begynte å jobbe der hadde jeg en fortid som soldat i internasjonale operasjoner, jeg tjenestegjorde i Libanon og Bosnia, Til sammen hadde jeg to og et halvt års tjeneste i krigssoner. Jeg hadde opplevd granatnedslag og rakettnedslag, håndgranater og veldig mye skyting. Vi mistet også soldater i Libanon og Bosnia i mine perioder ute.

Der tjenestegjorde jeg på bataljonens operasjonssentral det meste av tiden, det var vi som styrte den daglige driften av bataljonen samt styrte evakuering og tok kontroll på mannskaper når det var nedslag og andre truende hendelser. Rutiner og handlingsplaner etter nedslag/eksplosjoner var ting vi øvde mye på.

Få oversikt over hva som skjedde, få oversikt over egne mannskaper samt varslet de som skulle hjelpe eller sikre. Dette hadde vi øvd på og gjennomført skarpt veldig mange ganger. Så når bomben gikk av i Oslo var jeg mentalt tilbake på bataljonen operasjonssentral, følte at dette hadde jeg gjort mange mange ganger tidligere så det var bare å sette i gang, rutinene fra tjenesten satt i ryggraden. Få oversikt og varsle, koordinere mannskapene og holde «alle» informerte. Det holdt vi på med helt til kl 2300 den kvelden, når nattevaktene tok over. Da først rakk jeg å tenke hva som hadde skjedd. I bilen på veien hjem fikk jeg oppdatert meg på nyhetsbilde på radio, der hørte jeg også at gjerningsmannen var arrestert på Utøya.

Kona og barna var også i Oslo sentrum når bomben gikk av, så jeg var jo naturligvis veldig opptatt av å komme meg hjem så fort vakten var over denne kvelden. Tenkte at en debrifing med barna ville vært veldig fint, var litt engstelig for hvordan de skulle reagere. Så da jeg fikk tilbud om å komme ned til hotellet der våre sjefer hadde etablert kriseledelse, for å spise pizza så valgte jeg heller å dra hjem til familien. I ettertid fikk jeg høre at en psykolog fra bedriftshelsetjenesten skulle vært tilstede for en slags debrifing.

Det ble også sendt ut en SMS på kvelden eller var det natten om at ansatt kunne møte opp på et hotell så skulle ledelsen fortelle hva som hadde skjedd den ettermiddagen 22. juli, det droppet jeg siden var tilstede på jobben hele den ettermiddagen, så jeg visste hva som hadde skjedd.

Det kom også en SMS om at all ferie skulle gå som planlagt, fredag 22. juli var min siste dag på jobb før jeg gikk ut i ferie.  Jeg forventet jo å bli kontakte av mine ledere men det skjedde ikke. Hadde kontakt med noen av mine nærmeste kolleger via SMS så jeg ble litt oppdatert på hva som skjedde på jobben. Kom noen felles SMS til hele organisasjonen men ingen personlige.

Heldigvis så hadde jeg et nettverk som jeg ikke var klar over fungerte veldig godt, det var mine venner og bekjente fra tiden uten, veteraner og stadig tjenestegjørende i forsvaret. Der skjedde det noe som jeg ikke forventet. Jeg ble kontaktet via telefon, via SMS og via Facebook av veteraner jeg kjente og veteraner jeg ikke kjente men som hørte om meg via felles bekjente.

De ringte meg for å spørre hvordan jeg hadde det, om jeg trengte bistand til noe, de viste omsorg. Jeg fikk også meldinger fra en feltprest i utenlandstjeneste fra en norsk general som begge lurte på hvordan jeg hadde det samt fortalte at jeg bare måtte ta kontakt hvis det var noe. Noen av de kontaktet meg flere dager på rad. Bare for å spørre hvordan det gikk, om der var noe jeg trengte hjelp til, om jeg hadde behov for å snakke osv. Det var veldig godt å vite at de var der, at det faktisk var noen som brydde seg.

De tre ukene med ferie gikk fort, jeg brukte mye av tiden til å holde meg oppdatert på nyheter, var som en svamp, var livredd for å gå glipp av noen nyheter. Tror familien syntes jeg var litt fraværende som brukte mye av tiden på internett selv om vi var to uker i Spania.

Jeg var veldig overrasket over at jeg ikke hørte noe fra arbeidsgiver, vi mistet en kollega i eksplosjon og en annen var hardt skadd. Jeg hadde tidligere opplevd at medsoldater ble drept både i Libanon og Bosnia, der var det et fungerende system på hva som skjedde med samlinger, informasjon, minneseremonier osv. Ting gikk på skinner, så det var litt merkelig at det ikke var på samme måte i det sivile tenkte jeg. Her manglet det en feltprest som kunne sørge for at alt ble gjort riktig kom jeg fram til.

Når ferie var over kom jeg tilbake på jobb, heldigvis startet jeg på nattevakter, var veldig godt å komme tilbake til vaktlaget mitt, få snakket ut med noen av de som var på jobb 22. juli. Få snakket om hva som hadde skjedd i de tre ukene jeg var på ferie, rett og slett bli oppdatert. Jeg fikk også god til for meg selv til å rusle rundt i ruinene, se på skadene og ta inn over meg de enorme ødeleggelsene. Det var vondt men samtidig godt.

Eksponeringsterapi er vel et begrep som blir brukt. Praten med nære kollegaer over kaffekoppen var også god, vi skjønte hverandre samt at vi visste hva vi hadde gjennomgått. Flere av dem hadde jeg jobbet sammen med i flere år så vi kjente hverandre godt. Vi hadde hatt samme turnus og kunne prate om det meste. En fordel var jo også at flere av dem hadde bakgrunn fra forvaret og utenlandstjeneste, men andre hadde det ikke, vi utvekslet erfaringer,  bare det å være sammen var godt.

Samtidig hadde jeg kontakt med mine veteranvenner så jeg følte at jeg fikk det jeg trengte der. Holdt meg unna bedriftshelsetjenesten og den psykologen de hadde. Som «gammel» militær så følte jeg at jeg ikke kunne stole på de og at de ikke skjønte hva det dreide seg om. De hadde ikke bygd opp tillit på forhånd slik som feltprestene og saniteten i forsvaret. Ble ikke noe bedre når vi fikk SMS om at alle ansatte skulle behandles likt enten de var på jobb eller ikke, vi skulle bli kalt inn til en helsesjekk etter tur. Jeg møtte opp på timen min, men fant fort ut at dette ikke var noe for meg, en liten prat med en sykepleier og en hørselstest. Skeptikeren i meg slo til for fullt, dette orker jeg ikke, jeg klare meg selv. Så når ikke andre stiller opp for oss så får vi gjøre det selv. Være litt på vakt å ta en prat hvis det ser ut som om noen har en litt tung dag. Ta tid til den kaffepraten, ta seg tid til å lytte. Ikke sitt å vent på at arbeidsgiver skal stille opp, da kan det hende du blir skuffet.

Etter hvert så fikk jeg en telefon fra en veteran som fortalte at det skulle startes en støttegruppe for berørte etter 22. juli, han ville at jeg skulle komme på en oppstartsmøte hos Røde Kors i Oslo. Dette hørtes skummelt ut og jeg ville ikke stikke meg fram. Men dette var for viktig til å gå glipp av, så jeg fikk overtalt en kollega som ikke var på vakt den 22. juli men som hadde jobbet mye i dagene etterpå. Han hadde også erfaring fra Røde Kors samt at han var en omgjengelig type som kunne prate med alle. Selv var jeg litt mer av den stille typen.

Han startet opp en lokal avdeling av støttegruppen, og siden vi jobbet samme turnus og jeg hadde den erfaringen jeg hadde fra forsvaret så jobbet vi godt sammen, han synlig og jeg i bakgrunnen. Vi pratet mye sammen og diskutert hvordan dette skulle gjøres. Jeg trivdes veldig godt med å være usynlig men likevel være med å bidra. Det gav meg enormt mye. Så da jeg i 2015 ble valgt inn i Nasjonalt styret i Støttegruppen etter 22. juli følte jeg at jeg visste det meste og kjente til alt de hadde jobbet med.

Gjennom støttegruppen kom jeg i kontakt med ungdommer som hadde vært på Utøya, følte at jeg fikk veldig god kontakt med dem og skjønte hva de hadde vært gjennom nettopp på grunn av min tjeneste i utlandet. Jeg kjente til frykten de hadde følt, jeg viste hvordan det var å bli skutt etter. Vi hadde mye felles. Fikk også satt noen ungdommer med PTSD i kontakt med veteraner med PTSD så de kunne utveksle erfaringer. Det har jeg hørt fungerte veldig godt.

Så for min egen del vil jeg si at bakgrunnen min fra forsvaret med tjenesten og opplevelsen mine ute var til god hjelp for meg når terroren skjedde. Jeg hadde mye å gjøre på jobb så jeg rakk aldri å bli redd. Jeg fikk ganske tidlig vite at familien min var trygg. Jeg fikk bidratt i støttegruppen i det stille før jeg etter fire år endelig turte å stille opp selv i nasjonalt styre.

Jeg hadde mitt veterannettverks som stilte opp, jeg hadde gode nære medarbeidere som jeg kunne prate med. Jeg gikk på jobb og jeg vil jo gå så langt som å si at arbeid var min terapi, jeg fikk eksponert meg og holdt meg oppdatert på alt som skjedde.

Jeg har fortsatt noen av de samme sikkerhetsvaktene i samme turnus som 22. juli 2011. Det er alltid noen på jobb som vet hvordan det var. Kaffepraten med gode makkere, med gamle veteraner og ikke minst alle de jeg har blitt kjent med i Støttegruppen etter 22. juli som det går an å prate med. Jeg har fått vært med å arrangere minnemarkeringer, jeg har fått være med å planlegg og avduke minnesmerker og jeg har fått være med å bidra for andre som har opplevd 22. juli. Jeg har fått vært med å fortelle om 22. juli til skoleelever og studenter med et håp om at læring er god forebygging. Alt dette har hjulpet meg. Ikke minst en god familie og support hjemmefra.

Når jeg holder foredrag for studenter som om noen år skal lede beredskapsarbeid hos sine arbeidsgivere har jeg avsluttet med noe som de fleste i forsvaret kjenner til «Løs oppdraget, ta vare på dine menn». Vær tilstede for dine ansatte, ta deg tid til å snakke med dem, ta en kopp kaffe, gi en klapp på skulderen. Sørg for å se dem samt vær tilstede for dem selv om det er mye å gjøre. La de få tid til å komme seg, husk at det tar veldig lang tid å komme gjennom slikt, kan ta mange år. Takker de nei til hjelp de i starten, vent en stund å tilby igjen. Noen trenger tid for å skjønne at de trenger hjelp. Skap tillitt, den må være på plass før krisen inntreffer.

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/lever-du-pappa/63317254

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1m7oW/idet-jeg-zoomet-inn-paa-registreringsnummeret-eksploderte-det

 

 

https://www.dagsavisen.no/innenriks/arbeidet-var-min-terapi-1.755512

 

 

PTSD blant veteraner

Så nettopp en dokumentar på NRK Nett-tv «Granatsjokk» i dag kaller vi det PTSD. Dette har eksistert i hundrevis av år. Likevel virker det som noe nytt og skremmende. Første gang jeg hørte om det var vel etter endt tjeneste. På mine 5 kontingenter ute kan jeg ikke huske noen nevnte ordet.

Det var litt snakk om folk som slet. Ble sagt han drikker mye, han sover dårlig. Svake nerver osv. «Alle» visste om noen, såkalte bygdeorginaler, uteliggere osv. Han har vist vært krigsseiler derfor drikker han mye sa folk. Etterhvert ble noen av disse omtalt som Libanonveteraner.

Når soldater opplevde noe som var skremmende, livsfarlig eller traumatiserende i Libanon ble de ofte oppfordret til å drikke seg fulle for å tømme hodet. Gaupefest som terapi. Gjem dere så ingen se dere, drikk dere fulle, og prat om det så blir alt ok igjen.

Noen ble også sendt til Israel for noen dager med grøftefyll. Slapp av, spis godt og sov ble vel den offisielle forklaringen. Men alle visste hva det egentlig var. Noen klikket i fylla for så å bli sendt hjem. En del tilfeller ble dysset med fordi han har det tungt, har opplevd.

Granatsjokk var veldig tabu. Soldater i første og andre verdenskrig ble beskyldt for feighet og desertering. I første verdenskrig ble flere stilt for krigsrett og henrettet.

I Libanon var mantra at hvis du ville ut igjen måtte man ikke vise svakhet. Hvis legen spurte var alt bra, samt at man ikke hadde problem med det man hadde opplevd. Skjul alt sa folk hvis ikke kommer du ikke ut igjen.

I Bosnia ble det litt mer synlig. Flere episoder med soldater som «klikket» i fylla. Gjerne med våpen involvert. Flere ganger medsoldater måtte legge folk i bakken og avvæpne de. Flere ble sendt hjem, vet om folk som ble mottatt med tvangstrøye på Fornebu.

Ikke bare menige soldater men vi sendte hjem 4-5 majorer så enkelte kalte oss for Majortrans etter et kjent transportfirma på den tiden.

Jeg skal ikke beskrive noen av episodene siden miljøet er lite og folk lett kan identifiseres. Men det var en del. Et annet utfall var jo at flere gjorde ting de normalt ikke ville gjort når de var på perm eller 60 timer som vi kalte dem. For de fleste var dette et godt avbrekk.

Kunne være alt fra slåssing til fasadeklatring på høyhus. Kjøpe ting man ikke burde kjøpe, prøve ting man ikke burde prøve osv. Noe av dette var jo vanlig ungdommelig dumskap, men andre kom av ting de hadde opplevd.

Det var vel først når man begynte å bruke ordet PTSD at skammen ble mindre. Stress, bombesjokk, tørst, svake nerver, feig var ord på vei ut av dagligtale man begynte å skjønne hva det var.

Vi mistet nesten alle krigsseilere og en del libanonveteraner før man begynte å skjønne hva dette var. Tenk om vi hadde skjønt dette etter WW2?

Jeg vil si jeg har vært heldig som ikke har fått PTSD, vil bruke ordet heldig fordi det virker som det treffer helt tilfeldig. Man vet ikke på forhånd hvem som blir rammet. Hvis en episode rammer, la oss si en patrulje hvor en blir drept, da kan det gå bra med de fleste.

Man kan også ende opp med en som får problemer der og da. En som dør rett etter at han kommer hjem i en trafikkulykke med høy fart. En som klarer seg godt i 10-15 år før mareritt og søvnproblemer. En som drikker daglig og en som ikke klarer folk, men som låser seg inne.

PTSD er jo selvfølgelig ikke bare noe som rammer soldater i krig. Det rammer sivile i krig, det rammer pga ulykker, overgrep osv. Nødetater, sivile hjelpere osv. Likevel virker det som det er noe nytt og ukjent.

Utfordringen er jo at mange av de som er rammet er flink til å skjule det. Man ser ikke at de våknet dyvåte av svette, man ser ikke at de låser seg inne, man ser ikke at se ikke tør ta bussen at de unngår folkemengder sant ikke tør å gå i butikken.

Mange sliter med at de ikke blir trodd. Hendelser er ikke blitt registrert eller rapporter er blitt borte. Det ble ført krigsdagbøker osv., men en del hendelser var så vanlig at de ikke ble rapportert eller bare nevnt med en setning. Det militære rullebladet ble ikke alltid korrekt oppdatert, noen ganger havnet det i feil arkiv eller hos feil avdeling. Så mange mangler tjeneste i sine papirer.

 

Trusler i en sjekkpost f.eks. enkelte fra GSS var jo gjengangere med trakasseringen og trusler. Det var nesten daglig, til slutt gadd man ikke rapportere. Så det å bevise i dag at Nidal stakk sin Colt Commando under vesten din å truet med å drepe deg er vanskelig.

Det kan også være vanskelig å bevise at Katusha raketter plystret mellom ørene på deg før de slo ned en km lenger ned i dalen. At IDF soldater lot som de skjøt på deg når du havnet bak en kolonne. At de i flere km siktet i brystkassen din mens de glist. At bosniere plassert stridsvognminer under bilen din når man stod på en sjekkpost. Dette for å håpe man betalte noen tyske mark for å få kjøre videre.

Mange av Libanonveteranene skjuler ting fordi de blir møtt med «du var på Forsvarets solreiser» «det var kun i de første kontingentene det skjedde noe» osv. da vil de jo ikke gi kritikerne «rett» med å vise at de sliter. Andre veteraner kan være de verste.

Det er ikke bare livstruende eller livsfarlige hendelser som kan utløste PTSD. Vet flere som har fått det fordi de har følt så på presset med å være i en krigssone, ikke ha kontroll samt være på vakt hele tiden. Den stressituasjon slipper aldri taket hos enkelte.

For noen av dem blir det så slitsom å leve slik at de velger å avslutte livet. Noen velger å medisinere seg selv med div rusmidler. Mens de fleste av oss klarer seg veldig bra. Så hvem som klarer seg og hvem som ikke klarer seg virker helt tilfeldig.

Tale og kransenedleggelse 17. Mai

I går på 17. Mai hadde jeg det ærefulle oppdraget med å holde tale samt legge ned krans i Minneparken i Vestby. Minneparken består av tre monument. Et over de falne fra andre verdenskrig, et over falne soldater etter andre verdenskrig, der er det et navn Trond Andre Bolle. Et 22. Juli minnesmerke, Vestby mistet en ungdom på Utøya i 2011.

Her er talen hvis noen vil lese den:

Tale 17.mai

 

Gratulerer med dagen!

 

Tusen takk for at jeg har fått det ærefulle oppdraget med å holde tale samt legge ned blomster her i dag. 

 

17.mai i fjor feiret jeg i landsbyen Ebel El Saqi i Sør-Libanon. Der lå hovedkvarteret til den norske bataljonen i UNIFIL. Sammen med mange andre norske veteraner besøkte jeg byen og landet i forbindelse med at det var 40 år siden UNIFIL ble opprettet og de første norske FN-soldatene ble utstasjonert. Det var også 20 år siden de siste norske FN-soldatene dro hjem igjen.

 

Vi la ned krans på minnesmerket over de norske falne i UNIFIL, på samme måte som vi skal gjøre for Vestbys falne i dag.

 

Også i dag feirer de 17. mai i den libanesiske byen Ebel El Saqi, slik de har gjort i nesten alle år siden 1978. Et sekkepipeband fra India er «skolekorps», oglibanesiske barn marsjerer i tog i gamle norske uniformer. Det er norske flagg, libanesiske flagg og FN flagg. Det er sivile fra området, norske veteraner og FN soldater fra mange land. De har 17. mai tog, de har musikk, de har gudstjeneste og de har samling i byens storstue med servering av kaker. Og i fjor, da jeg var der, var det tale ved borgermesteren, FN sjefen fra området og den norske Veteraninspektøren.

 

20 år med norske FN soldater og 21 år uten– Hva er det som gjør at en liten landsby i et fremmed land fortsatt feirer Norges nasjonaldag – over 20 år etter at norske soldater dro hjem?

 

Dette gjør de fordi de setter pris på all den hjelp og den tryggheten de har fått fra norske FN-soldater gjennom 20 år. Noen av dem prater fortsatt norsk og kaller seg Libanorske. De setter pris på at det er fred og frihet i området. Selv om det er urolig i nabolandene, og enkelte ting ulmer litt under overflaten, så føles det ganske trygt og rolig i landsbyen. 

 

Dette er ett eksempel på hvor mye innsatsen som våre soldater legger ned i internasjonale operasjoner betyr for de det gjelder. Norge sender ut soldater, politi, helsepersonell og andre hjelpere til folk som trenger det. 

 

Trond Andre Bolle, født og oppvokst her i Vestby, var en av dem. Han tjenestegjorde flere steder i verden og var høyt dekorert. Han og tre medsoldater ble drept av en veibombe 27. juni 2010 mens gjorde en innsats for folket i Afghanistan.

 

Han falt på et militært oppdrag for FN og NATO. Bolle og de andre soldatene var der i et forsøk på å gjøre verden til et litt bedre sted. Ikke bare var det et oppdrag for det afghanske folket, men et oppdrag for hele verden, der målet var å bekjempe terror. 

 

Norge ble jo som kjent rammet av terror i 2011. Den 22. juli var jeg på jobb i Høyblokka i regjeringskvartalet da en terrorist, som var uenig med regjeringens politikk, sprengte en kraftig bombe på utsiden av bygget. 

 

Åtte mennesker ble drept, og mange ble skadd. Terroristen hadde som mål å ramme den sittende folkevalgte regjeringen ved å drepe alle som var på jobb den dagen. I tillegg ønsket han å få Høyblokka, hvor Statsministeren hadde kontor, til å rase sammen.

Karar Mustafa Quasim, 19 år, opprinnelig fra Irak, men bosatt i Vestby, var på Utøya. Der var mange av våre unge samlet for å lære om demokrati, politikk samt å ha det gøy. Karar ble en av 69 som ble drept av terroristen på Utøya denne dagen. Totalt falt 77 under det brutale angrepet på demokratiet vårt.

 

Karar hadde flyktet fra krig og terror til trygge Norge hvor han var i ferd med å skape seg et nytt liv med utdannelse, jobb og medlemskap i et politisk ungdomsparti. 

 

Flyktet fra hat og undertrykkelse gjorde også den jødiske flyktningen Arthur Rosenberg i 1938. Han og familien flyktet fra nazi–Tyskland og bosatte seg i Son. I 1942 ble han arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir i Polen hvor han døde.

 

Artur Rosenberg ble drept fordi han var jøde, fordi nazistene mente jødene var mindre verdt enn andre. 

 

Trond Andre Bolle ble drept fordi han ville hjelpe andre til å få fred og demokrati.

Karar Mustafa Quasim ble drept fordi han var politisk aktiv.

 

I dag skal vi også minne dem fra Vestby som ga sitt liv under krigen. 9. april 1940 fikk vi det meste alvorlige angrepet på vårt demokrati og vår frihet. Nazi Tyskland okkuperte Norge. Det var mange som stod imot og noen kjempet også imot. 

 

Noen kjempet som soldater i noen timer, noen i dager, og oppe i Narvik–området kjempet de helt til 8. juni 1940. Min farfar var en av dem som måtte legge ned våpenet denne dagen. Han var en av soldatene til General Fleischer. Da jeg var liten pleide bestefar å fortelle historier fra krigen. Han fortalte om tyskerne som patruljerte og satte opp utkikksposter, og han fortalte om matmangel. Jeg fikk også høre historier fra da  mormor og morfar, som bodde i Finnmark, måtte rømme til fjells og bo utendørs en hel vinter for å unngå å bli evakuert av tyskerne. 

 

Noen fortsatte kampen som motstandsmenn og kvinner, mens andre dro til England for å slutte seg til norske styrker der. Andre drev motstandskamp her hjemme, og mange fortsatte som krigsseilere for å hjelpe til å få fram forsyninger og soldater. 

 

Norske skip og norske sjøfolk gjorde en formidabel innsats under krigen. De fraktet militært utstyr fra USA til Storbritannia, de fraktet drivstoff til flyene som kjempet mot tyskerne. De var utsatt for mange farer, vær og vind, miner, ubåter, fiendtlige fly og skip. De seilte i alle farvann, de deltok i landgangen i Normandie og en del av dem deltok også i kampene mot Japan i Stillehavet.

 

Dessverre så tok det mange år før deres innsats ble anerkjent, og de fikk den heder de fortjente. Historien om hvordan Norge tok vare på krigsseilerne er ikke lystig lesning. Heldigvis har det bedret seg.

 

De fleste av de 12, fra daværende Vestby kommune, og de 5, fra daværende Son kommune, som falt under andre verdenskrig var krigsseilere. 

 

Rundt om i landet vårt er det mange som gjør som oss nå. Heiser flagg, holder taler og legger ned blomster for å minnes.

 

På en slik dag er det også viktig å huske på at vår frihet ikke er kommet av seg selv. At vi har kjempet for den, og at vi fortsatt må være på vakt for demokratiet og friheten.

 

Det er bare åtte år siden terrorangrepet i Oslo. Men hver dag ser vi at de samme tankene som inspirerte Behring Breiviks handlinger ulmer i kommentarfeltene på internett. 

 

Jeg vil derfor bruke denne dagen til å minne om at vi må kjempe mot de mørke kreftene. 

Vi må ikke la noen trues eller hetses bort fra politiske verv. 

Hver enkelt av oss må må tørre å stå imot når noen sier at andre er mindre verdt. 

Vi må forsvare demokratiet med ord og handlinger hver eneste dag. Vi må rett og slett bry oss!

 

Jeg vil nå lese opp navnene på de falne under 2. verdenskrig:

 

 

Sigurd Kåre Berthelsen, 23 år

 

Ole Olsen, 30 år

 

Knut Johansen, 34 år

 

Knut Aage Lindersen, 20 år

 

Svend-Johny Bruer, 33 år

 

Trygve Kristian Berg, 32 år

 

Lars Jørgen Jørgensen, 47 år

 

Vidar Hansen, 30 år

 

Hans Hjalmar Aasen, 55 år

 

Leif Aasen, 26 år

 

Arne Thu, 53 år

 

Asbjørn Ottesen, 14 år 

 

Arne Jacobsen 21 år

 

Øistein Jacobsen 27 år

 

Ivar G. Gustavson 26 år

 

Ingvar Jansen 43 år

 

Holger Georg Hansen 22 år

 

Falt i kamp for Norges frihet under andre verdenskrig.

 

«Med disse blomster hedrer vi deres minne.»

 

 

 

Politisk oppvåkning eller endring

 

Jeg har alltid vært politisk interessert, som ung slukte jeg alt av debattprogram og fulgte med i valgsendinger. På videregående stod valget mellom AUF og Frp, husker ikke om FrP hadde et ungdomsparti på skolen vår. Men jeg meldte meg ikke inn, klarte ikke å bestemme meg. Men når jeg stemte første gang stemte jeg Høyre. Var også medlem en periode uten å være aktiv, var også medlem av Europa-bevegelsen ved siste folkeavstemming i 1994. Likte veldig godt politikere som Jo Benkow, Kåre Willoch og Jan P Syse.

Senere når vi fikk barn ente jeg opp hos KrF som da hadde veldig fokus på familien. Bondevik var leder, men jeg hadde sans for Hareide, Syvertsen og Inger Lise Hansen. Hadde tro på at de skulle løfte partiet og gjøre det mer normalt. Jeg følte meg vel mer som en kristendemokrat en konservativ, selv om jeg slet med å få fotfeste. Jeg meldte meg inn og ble med i styret i lokallaget, men skjønte etter et par møter at har var det ikke noe framtid for meg, så jeg trakk meg ut av styret etter et år og meldte meg ut av partiet et år senere. Siden har jeg vært partiløs. Men endte vel opp med å stemme Høyre ved valg men følte meg ikke helt som en av dem. Ville vel være konservativ eller kristendemokrat men fikk ikke helt overbevisningen. Stod flere ganger med Høyre stemmeseddel i en hånd og KrF i den andre før en av dem havnet i stemmeurnen.

Jeg har vært opptatt av utenrikspolitikk, bistand/hjelpearbeid, Midtøsten, og havet. Har vært veldig bekymret over forskjellene i verden hvor noen bare blir rikere mens andre sulter i hjel. Har støttet Leger uten Grenser sitt arbeid i fattige lande helt siden jeg så med egne øyne den innsatsen de gjorde i Bosnia med små midler. Tenker at alle har rett til helsehjelp og skole. Løser vi ikke de problemene i verden så blir det kamp om ressursene. Folk som ikke får mat til barna sine legger ut på vandring eller flytter på seg. Da hjelper det ikke med høye murer og piggtråd. Hele verden må bidra til at de får en mulighet til brødfø seg selv og sine barn.

Klima bekymrer meg, spesielt at vi ødelegger havet, plast er en ting, det forurenser enormt samt fører til store lidelser hos dyr og livet i havet. Korallrev dør også pga varmere vann og forurensing. Vi må prøve å stoppe dette.

Etter 22. juli 2011 har jeg sett hvor tilfeldig enkelte ting er selv her i Norge. At hvilken hjelp du får er avhengig av hvor du bor, er litt skremmende. Alle i Norge har de samme rettighetene på papiret, men hvordan reglene blir tolket og hvor mye kompetanse hjelpeapparatet har varierer veldig. Det må vi få slutt på.

Det virker også som høyreekstremisme har blitt mer stuerent i Norge og Europa de siste årene, det vokser fram fremmedfrykt og holdninger ikke jeg vil være bekjent av. Mer eller mindre lukkede Facebook grupper og forum fungere som ekkokammer. Mange av ungdommene som overlevde Utøya blir hetset fordi de overlevde. Vi har sett div grupper vokse fram og marsjerer i våre gater med budskap og holdninger vi ikke liker.

Flere og flere faller utenfor her i Norge også, mange sliter med å få endene til møtes. Virker som forskjellene blir større og større. Mange barn vokser opp i fattigdom og får ikke vært med på det samme som andre barn pga dårlig råd. Ting som å reise på ferie eller være med på fritidsaktiviteter er umulig for mange. Folk som blir syke eller mister jobben sliter med å få hjelp fra NAV osv. Er det slik vi vil at velferdssamfunnet skal være? Folk må kunne brødfø familien sin og være med på normale aktiviteter selv om de jobber i butikk, kjører buss eller taxi. Kan ikke være slik at man må ha flere jobber for å leve et normalt liv.

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om forskjellige temaer men til syvende og sist så er det vel kanskje et verdivalg for meg, kanskje jeg egentlig er sosialdemokrat ikke kristendemokrat eller konservativ. Så nå prøver jeg medlemskap i Arbeiderpartiet for å se om det er det som passer meg og mine holdninger best. Tar jeg feil er det bare å melde meg ut igjen.

Grunnen til at jeg skriver dette her på Tor veteran bloggen er at min tjeneste i utlandet har vært med på å forme meg til den jeg er. Det har lært meg å sette pris på Midøsten og sette hvor vanskelig folk har det der nede, de enorme forskjellene på fattig og rik. Kamp om ressurser, urettferdighet og at folk er folk uansett om de er jøder, kristne eller muslimer. Man kan prate, smile og le over en kaffekopp uansett. Jeg har sett hva hat kan føre til pga Srebrenica. Sett at hjelp kommer fram til de som trenger det. Vært med på å bygge opp en flyktningeleir. Sett bistandsarbeidere på jobb, sett hvor mye forsyninger som rent vann, tak over hodet og litt mat kan gjøre hverdagen litt bedre for de som har mistet alt.

Filmer om 22. juli

Det har kommet en del filmer og dokumentarer om 22. juli 2011. De første ute var vel BBC og National Geographic. Begge kom ganske kjapt etter 22. juli og bar kanskje preg av å være hastverksarbeid. Virket som et kappløp om å være først.

Den fra National Geographic var vel så dårlig at de valgte å ikke vise den i Norge, dette er bare noe jeg tror. Jeg lurer også på om ikke den fra BBC ble vist på NRK en gang, men er litt usikker på det.

Den mest seriøse var vel NRK Brennpunkt sin 22. juli dokumentar. Den gikk grundigere til verks enn de andre to og viste en del opptak fra video-overvåkningskamera i Oslo. Det var også fortellinger fra folk som opplevde terroren på nært hold. Noen av de opptakene brukes i dag på 22. juli-sentret sin permanente utstilling.

Så kom vi til filmene, først ute var Erik Popps sin Utøya. Var mye diskutert på forhånd om det var riktig å lage en film, om det var for tidlig osv. Men filmen kom den og mange syntes det var en brutal men viktig film. Den gav et innblikk i hvordan det var på Utøya under terroren, hvordan ungdommer opplevde det osv. Var også en realisme i det med at filmen varer like lenge som terrorangrepet varte, antall skudd i filmen er visst også likt med det som ble avfyrt i virkeligheten. Det er ganske brutalt å høre smellene hele tiden, se ungdommer som flykter for sitt osv. Tror mange får en bedre forståelse for hva disse ungdommene gikk gjennom denne grufulle dagen.

Denne uken kom Paul Greengrass sin film 22. july på Netflix, den gikk også på noen kinoer uken før Netflix lanseringen. Paul er jo en veldig anerkjent regissør som har laget Kaptein Phillips, Flight 92 om 11. september, Green Zone om Irak krigen. Han har også laget tre Jason Bourne filmen. I motsetning til Poppe tar Greengrass for seg hele 22. juli først litt om forberedelsen, så begge terrorangrepene, litt om kaoset etterpå og så rettsaken. Her ser vi terroristen, advokaten hans og følger et par ungdommer som ble skadet og så til slutt vitnet i rettsaken. Enkelte i Norge har kritisert filmen for å være litt overfladisk, for at de norske skuespillerne pratet engelsk, samt at noen småting ikke stemte med virkeligheten.

Men det er viktig å huske på at dette ikke er en dokumentarfilm men er basert på en virkelig historie, filmen er laget for et internasjonalt publikum som vet lite eller nesten ingenting om 22. juli 2011. Hadde skuespillerne snakket norsk ville filmen blitt dubbet i en del land, ikke alle er vant til å lese tekst slik som i Norge. Det at norske prater engelske vil sikkert gi folk i blant annet USA en følelse av at handlingen skjer i et annet land, noe som ikke hadde skjedd om filmen hadde blitt dubbet eller om de hadde brukt engelsk språklige skuespillere.

Jeg tror jo også denne filmen er viktig for å gi folk rundt om i verden litt mer informasjon om 22. juli 2011. Kanskje noen får lyst til å lære litt mer, lese bøker eller Google litt.

Så har vi den som heter Reconstructing Utøya, den ligner vel mer på et teaterstykke. Overlevende forteller sin historie i en mørk hall og bruker skuespillere for å illustrere hva som skjedde. En film som ikke ligner noe annet jeg har hørt om. Her er det historiene som er viktig. Nakent og knallsterk. Går rett i magen.

https://www.filmweb.no/trailere/article1372468.ece

Jeg skal ikke skrive noe om handlingene i filmen, eller om de er bra eller dårlig. Smaken er jo som kjent som baken, noen vil synes disse filmene er bra, noe ikke og noen vil være likegyldig. Noen vil også velge å ikke se disse. Alt dette er greit.

Mitt første møte med terror

I dag er det 11. September eller 9.11 som mange sier. 17 år siden vesten ble rystet av kaprede fly brukt som terrorvåpen.

En ny tidsalder, med tanke på flysikkerhet, person og bagasjekontroll. Krigen mot terror var igang. Norske soldater havnet i Afganistan var vel også en følge av 9.11.

Mitt første møte med terror var i 1989 i Libanon. Vi hadde hørt mye om lastebil bombene i Beirut mot de amerikanske og franske soldater hvor over 300 ble drept i 1983.

Jeg var ikke personlig i fare, men satt på BN Opsen i Norbatt. Vi hadde en eskorte som kjørte fra Norbatt, via den Israelske grensen på Metullah så videre til Finbat. Der snudde de og kjørte samme vei tilbake. På turen hjem skulle de hente noen personer på Metulla som hadde vært i Israel.

Grensepasseringen tok litt lengre tid en planlagt så de ble 5 minutter forsinket. Akkurat når de meldte seg ut fra Metullah fikk vi melding om en stor eksplosjon på veien de skulle kjøre. Heldigvis et stykke unna, men hadde de vært i rute kunne de kommet mitt oppi det. Vi hadde et meldepunkt i akkurat det krysset, derfor viste vi at de skulle vært der akkurat da bomben ble detonert.

Det viste seg at en selvmordsbomber hadde kjørt inn i en IDF konvoi å sprengt seg selv. Var en mann i presteklær i en Peugeot. Det var flere drepte og skadde IDF soldater og flere ødelagte kjøretøy. Bomben ble sprengt i et veikryss i en landsby. Det var bolighus, butikker, det var sivil trafikk, det var barn som lekte. Husker ikke om det var noen sivile tap.

Hendelsen satte en støkk i mange av oss og vi ble vel litt engstelig for at vi skulle bli rammet av veibomber enten ved en tilfeldighet i Libanon eller på tur i Israel.

Neste gang var faktisk i Israel noen få år etterpå. En selvmordsbomber som tok en buss i Afula. Jeg skulle på kjøreoppdrag til Israel, skulle hente noen på flyplassen Ben Gurion rett utenfor Tel Aviv. Kjørte ned for å overnatte, skulle hente tidlig neste dag. Kjørte alene. Tok en vei som gikk innom Afula og Hadera før jeg kom ut til kysten. 20 minutter før jeg kom til Afula ble bussen sprengt, 8 sivile døde pluss terroristen. Bare en uke senere ble en buss sprengt i Hadera med 5 sivile drept og et halvt år etterpå ble 22 drept i en bussbombe midt i Tel Aviv.

Det å havne havne midt oppi et terrorangrep selv om faren var over var ikke hverdagskost for en ung kar fra Norge, lite ante jeg at jeg i 2011 skulle stå midt i det selv i Norges hovedstad.

Turist i Libanon.

Dette skulle bli en ny opplevelse, turist i Libanon. Når jeg var nede sist var det ikke mye som minnet om turisme, en tur over 4-14 platået til Cheeba, en tur til NMC for å hente noe utstyr. En tur til Tyr for å gå til skredderen, kikke i souken og spise på resturant var vel det nærmeste jeg kom. For andre var det å komme seg på PXen i Saqi det nærmeste. Når vi skulle være turister måtte vi krysse grensa inn til Israel. Da ble det «sydenferie» på oss, enten en weekend eller noen oppsparte feriedager.

Men nå skulle vi virkelig være turister, vi skulle oppleve Jbail/Byblos, vi skulle kjøre taubane, se statuer, ruiner og kjente bygg og landemerker. Vi skulle til og med i noen grotter. Vi skulle på vinsmaking og tilbringe timer på buss.

Første dagen dro vi til Harrisa som ligger midt mellom Byblos og Beirut. Vi tok taubanen fra Jounieh opp til toppen hvor det var en stor statue av Jomfru Maria Det var det også en stor kirke på toppen . Utsikten over middelhavet samt Beirut i sør og Jbail i nord var spektakulær.

Dagen etter dro vi til Jeita grottene hvor vi ble godt mottatt. De hadde pyntet gondolbanen og minitoget med norske flagg samt at vi ble ønsket velkommen av sjefen sjøl, fikk et glass musserende og de tok et gruppebilde av oss alle. Vi fikk først se en film om grottene og hvordan de ble oppdaget. Så gikk vi inn i de øverste grottene med flotte ganger og steinformasjoner. Det var flott opplegg med lys og gangveier. Godt å få kjølt seg ned litt. Det var fotoforbud i grottene så kamera og telefoner måtte legges igjen på utsiden i låsbare skap. Så fikk vi en båttur i de nederste grottene som også er vannforsyningen til Beirut. Gled rundt med elektrisk motor, en flott og spesiell opplevelse.

Etter det kjørte vi inn til Beirut hvor vi spiste lunch på en flott resturant i havna. Så kjørte vi bort for å se på de berømte formasjonene ute i havet Pigeon Rocks . Vi kjørte gjennom Hamrastreet som er en av de mest kjente handlegatene i Beirut.

Vi skulle se mer av byen men på grunn av noen demonstrasjoner i sentrum hadde politiet og Forsvaret sperret av mange gater så vi måtte sette kursen tilbake til Jbail. Tok oss tre timer å komme dit, en tur som vanligvis tar en time. Trafikken i Beirut er ille og værre når store deler av sentrum er sperret av. Det var en fredelig demonstrasjon men gatene ble sperrer for å sikre demonstrantene.

Før og nå

Tenkte jeg skulle lage en liten bildesamling med nye og gamle bilder. Noen er tatt på nøyaktig samme sted, noen er tatt i motsatt retning og noen er tatt på ca samme sted. Bilder fra 1989, 1993, 1994 og 2018.

Vannhøyden 1989

Vannhøyden 2018

Vannhøyden 1994

Veien ved Markedsplassen 1989

Ca samme sted 2018, mulig motsatt vei.

Norbatt HQ 1989

Norbatt HQ 2018

STKP HQ og Ops 1989

Samme sted 2018

Kozal resturant mye brukt av oss på BN ops i 1989

Utsikt fra veien til BN ops mot Kozal 2018

Norbatt plass 1989

Norbatt plass 2018

Ca samme sted, men rett før nedstigningen

[caption id="attachment_1835" align="alignnone" width="960"] 4-7 C op og veien nedenfor i 1993

Samme sted og samme vei i 2018

Souken i Tyr i 1994

I 2018

Minnestedet etter Gorm Bjørnar Hagen i Blat 1994

Samme sted i 2018

Utsikten om mot butikken til Disko George 1989

Samme sted i 2018

Utenfor 4-27 OP i 1993 med Forsvarsjefen

Utenfor nedlagte 4-27 OP i 2018